Ola Person

Han Ola Person han var ungkar ved detta bel i   or Han Ola Person hadde krøtter og hus og skog og jord Så gjekk’n der og streva, å, det var så tungt å leva Ligge aleine uti kleva, sitta einsam ved sitt bord

Han Ola Person tok til å pynte seg ein ludagskveld i   or Han raka bort den skjeggestubb som onder nåsåtippen gror Og når han har stelt og koka, og fått kragen onder hoka smatt han i den nye broka, og han lyste som ei sol

Oppi bakken i ei stugu satt Ingeleiv og spann Ho hadde lenge mista vona om å få seg nokken mann For ho var nå utta tennær, men ho var så glad i mennær Så ikkje maken hennars kjenner nokken der med rokk og vev

Brått så banka det på dynna, Ola Person han steig inn Å nei, gukveld, ja vil du sitta! Er den karen ute og spring? Han Ola Person tørka skallen og så sette’n seg i pallen med og ho Ingeleiv ved kallen henge’ over kjelen sin

Snart så sit dei der og kosar seg med kaffi dessa to Han Ola Person tek fram pipa og kveikjer med ei glo Snart så sit dei der på bakken, men uti tonet ondrast blakken: «Hårr i vide verda skakken blir det av han Ola no?»

Han Ola Person han var ungkar ved detta bel i   or Men nå er Ola Person ektemann og Ingeleiv er mor Bare gutten vågar spranget, så sit jenta snart på fanget Det har hendt nå med så mange, og det kan også hende deg