I fyrigste alder

I fyrigste alder i fyrigste vår, der opptentes en ild i mitt bryst Jeg beilet til en pike som ung var av år og til henne jeg hadde stor lyst Men slekt og foreldre fortrød, og de strengelig meg forbød Det må jeg erkjenne alt inntil min død

Da dette for øret til min fader kom, han meg truet med skjennende ord: «Å, vil du deg gifte som ikke eier jord, ja, da må jeg bli forbauset over deg» Og min moder hun sagde: «Min sønn, å, akk hør og adlyd min bønn! Slå piken ut av tankene så eier du din lønn»

Jeg måtte da adlyde foreldre og slekt ellers kunne jeg visst aldri få fred Mitt hjerte det er såret og bliver ulegt og tårene de trille må ned Og jeg veder mine øyne med gråt som så ofte gjør kinnene våt Og mitt hjerte er stukket ut av skarpeste brodd

Nu hviler en annen så søtt i hennes arm og en annen har blevet hennes mann Gud gi jeg overvinner den sorg og den harm, jeg som lever her så ensom av stand Og jeg sverger på ære og liv, og jeg beder du tilgive mig at aldri jeg deg glemmer før enn jeg legges lik