Ola Torader

Der landsveien svinger og peker mot nord, Der gikk je som ong gutt og jodle og gol. Men nå vil je minnes en gong det var dans med gjetord om gjeveste spellmann som fans, å det var itte noe lik-‘re enn da’n Ola Torader satt som spikre på pinnstol’n i hele sin glans.

Tå musikken ville je aldri gå glipp og je tøyde meg fram tur en ovdiger snipp. Og je såg at’n spellte og jamen var’n god – først brukte’n en finger og så brukte’n to og hu sa det hu Petronelle at’n Ola Torader han kan spelle så kjærleiken suser i blod.

Det let som et orgel, men så vart det slutt for beljen var utett og armen var stutt. Men da trampe’n takta så kneskålen skalv i skor nummer ført og fem og en halv – og det var så du kunne juble og du kunne skratte og du kunne snuble å danse og trø som en kalv.

Men så tok’n pause og gikk seg en tur med mellomste dotter åt ordfører Mur. Og så spellte’n « Livet på Finnskogen» han mens hu satt ved veggen og ulme og brann å du slette, som dom fekk kjøre seg je fann ei jinte og skauv a føre meg så silsvetten piple og rann.

Ved midnatt stod hele lokalet i kok og’n Jul danse vals med seg sjøl i en krok Og hu Anna i Lund trødde gæli og datt så hu synte fram slik som var gjømt da hu satt. Og det gjynge og slang og dingle og en gammal flintskalle vann ei kringle å, hei sann og hopp for ei natt.

Men je som er fødd i et velstå’nes hem og oppfødd på søtmjølk og kaker og krem je ville nå sletts itte vara der mer da finger’n min sprakk under skinnsko’n hass Per g da formann i sjølve komite’n kom inn på scena og stod på fire ben la’n Ola sin torader ner.