Hand i hand gjennom Stureparken

Junikveld og midtsommar vi var to av mange rundt som fant hverandre og du sto under lykta der og spurte om jag vilje følja med husker trange Söder full av folk men at vi ikke så noen andre for begge hadde funnit nånting fint og det var alt vi kunne se

Hand i hand gjennom Stureparken

du holdt deg ganske nært til meg da vi gikk passe sakte gjennom regnet passerte mange neonlys men ingen av dem klarte få oss inn da kjente jeg at det var første gangen som jeg ikke var aleine det må ha vært samtidig med en føl’se av at jeg faktisk var litt din

Hand i hand gjennom Stureparken

Så klemte du rundt armen og jeg gikk og lata som du var min egen både Slussbron og Strömbron over troubled water inget kunne gå galt du sa alt som va svårt bara forsvann og ble igjen et sted langs veien og ingenting jeg viste av meg sjøl var feil du sa du gillade alt

Hand i hand gjennom Stureparken

turen tok en timme jeg kunne se at du var glad vi hadde gjort det sjøl om jakka mi var rundt deg var du blaut men du sa aldri du var kald så bussen ta Vallhallavägen ned og med ett så var du borte og i vindu på Byrån så jeg meg sjøl sjøl om jeg bare var en halv

Hand i hand gjennom Stureparken

inget nummer ingen chans og du het Maja med det gjør nesten halve sverige å sjøl om jeg leita lenge så ble Stockholm som ei maurtue av navn jeg sku videre til Gdansk så kvelden etter så byen jeg ifra ei ferje med noe tapt og noe stjælt og noe jeg kjente skulle vokse til et savn

Hand i hand gjennom Stureparken