Du fant meg

du fant meg i gjørma der jeg lå og grein lutfattig, naken og klein du svøpte meg inn i ditt lange duftende hår, skjermet meg mot frykt og angst

var utslitt og sjuk av for mye fyll var opptatt av dårskap og død du lot meg hvile

du holdt meg fast skjenket meg trygghet og din hud var så bløt hadde brent alle bruer nyfødt, sulten og svak frøys som en fremmed i dårlig lag

jeg var som en ensom ulv uten flokk, uten jaktmarker og vilt jeg hyler mot månen og håper på svar og håper på svar

naturen den kaller, men alt gikk fallitt på en mann som er der hvor jeg er mitt hjerte det dunker og dagene går det er kun mitt hjerte som slår

jeg trur ikke på noe annet enn blodets rytmikk den evige hviles gnagende sår jeg skjelver av lengsel jeg savner meg syk jeg vet hva det handler om her

om kvinne og mann og alle unga de får men jeg vill noe annet om hundre år,

vil noe annet om 100 år vil noe annet om 100 år vil noe annet om 100 år