Kjærlighetssang

Vi satt der og telte ned sammen Et kvart århundre var gått Et lite liv limt sammen rundt alt Som mosaikk i stort og smått En symfoni av dager og netter Fra digre pasjoner tel den minste snutt For oss to vart det slik at adagioen kom tel slutt

Nåvel, det var skjær i sjøen Og det største det var nok meg Og at lite gikk i stå det skyldtes helt og holdent deg For når je ville styre mot stupet Da sto du rakrygget og synte vei Og je skjønte smått om senn Det fantes en og det var deg

Je priser dette livet som er sydd ihop rundt deg og meg Og synes vondt for dem som trodde Og som nå går hver for seg

For vi klarer kun å sjå en vei Og det er sammen mot solnedgang Der de siste tonene alene blir den såreste sang Sjøl det største verk må ha en ende Fra digre pasjoner tel den minste snutt For oss to vart det slik at adagioen kom tel slutt