Stockholmsyndrom

Husker ho søvnig i en taxi inn i ingenmannsland Husker ho edru en morra mens sola tørka av oss saltvann Vi var hunder under månen, en etterfest som aldri tok slutt Vi var poeter under sola, lita jente liten gutt

Dro meg så fort fort etter seg langt ut i det svarteste rom ble kasta av i hundr’ogtjue kilometer vektløs og sliten og tom for hver en stakkar som aldri skjønte hva som kom for hvert uvitende gissel i hennes stockholmsyndrom hennes stockholmsyndrom

Ho stod i enden av en bar og ho var vill som Ebba Grøn Ho lå med rødvinsglass i soffan og ho var mild og djup og skjønn Ho var Ibiza ho var Strømstad ho var livets diskotek Ho var mitt vakreste bilde ho ble hver skygge og hver strek

Dro meg så fort fort etter seg langt ut i det svarteste rom ble kasta av i hundr’ogtjue kilometer vektløs og sliten og tom for hver en stakkar som aldri skjønte hva som kom for hvert uvitende gissel i hennes stockholmsyndrom hennes stockholmsyndrom

Ho satt øya i meg, sku aldri slippe tak Ho gjorde meg så sterk rett føre ho slapp tak og jeg ble svak ho kunne gjøre meg så svak

Dro meg så fort fort etter seg langt ut i det svarteste rom ble kasta av i hundr’ogtjue kilometer vektløs og sliten og tom for hver en stakkar som aldri skjønte hva som kom for hvert uvitende gissel i hennes stockholmsyndrom hennes stockholmsyndrom