Rust

Å, så e det vår igjen nuk et år som forsvann halve livet står igjen tida e som en brann som et gammalt godstog på en solvridd skinnegong det buldra og knaka spira og spraka her kjeme en ny sesong

Å, liv, e du meir enn rust finns det villfarne veia vi endå kan gå? finns det drauma vi endå kan nå e vi meir enn rust?

Ska alt bli som før igjen og få liv en gong te kjenne gamle arr som klør igjen synde som ikkje fekk skje alt e så løfterikt, det lukta løftebrot det blinka og glitra synge og kvitra her kjeme knopp og skot

Du kan ta sorgene på forskudd og tru gjelda e nedbetalt du kan tru du e usårlig, men di uro e berre sparkla og overmalt det e den tida i livet du e dømt te å drive mellom håp og resignasjon du e endå en røvar, en seigliva støvar, stig av på neste stasjon