Mera blues

Med sitt gnistrende gitarspill har Knut Reiersrud trollbundet publikum, og han har plassert seg på det internasjonale musikk-kartet. Han har spilt med artister som Buddy Guy, Dr. John, Joe Cocker, Rick Danko, Sultan Kahn, Nina Hagen, Steve Ray Vaughn, David Lindley, Five Blind Boys of Alabama og Mighty Sam McClain

Musikken tar oss tilbake til de første låtene Knut lærte – via i et svensk radioprogram han oppdaget som 12åring. Det er altså lyden av Reiersruds ryggrad vi får høre på denne utgivelsen. Her forteller han selv om bakgrunnen for dette albumet: Jeg hørte blues for første gang våren 1973. Jeg var 12 år gammel og sterkt påvirket av storebroren min, Gunnar, som var likte jazz. Sammen tok vi opp jazzprogrammer fra NRK – på søsteren min sin kassettspiller. Hun hadde fått den i konfirmasjonsgave, men takket være broren min og meg fikk hun aldri se den igjen. Jeg står i evig gjeld til Tone, den rettmessige eieren av mitt første musikkanlegg.

Musikk har berørt meg så lenge jeg kan huske. Som gutt likte jeg mye av det barn vanligvis liker – jeg likte godt å fiske – men musikk var min aller største lidenskap. Jeg husker at jeg holdt meg våken til klokken 23.00, uten at foreldrene mine visste om det, for å ta opp «Jazzklubben». Miles Davis, Michal Urbaniak og John McLaughlin var blant navnene, som dog nok appellerte mer til et gryende intellekt enn til følelsene mine. Jazz var spennende og hadde god «groove», men jeg forsto ikke konseptet hundre prosent.

Innen 1973 hadde radiomottakerne blitt avanserte nok til at vi kunne ta inn sendinger fra nabolandet Sverige. En skjebnesvanger onsdagskveld slo jeg på Tandberg-stereoanlegget vårt mens «Aftonblues» – et halvtimes bluesprogram på svensk kanal 3 – ble sendt. Jeg ble fullstendig bergtatt av musikken, og sammen med Gunnar startet jeg en tradisjon som varte i fire år: Vi tok opp alle sendingene av «Aftonblues» og «Mera Blues» (som byttet på annenhver uke).

Blues ble «min» musikk. Den hadde den samme energien jeg følte når jeg hørte på jazz, men den var enklere, vakrere og – i mine ører – langt mer poetisk. Som 12-åring ble jeg en helhjertet bluesentusiast. Blues handlet om både smerte og lindring; den representerte både lammet på ofringsalteret og den nedadgående bevegelsen til kniven. Det var intens, lidenskapelig musikk, mørkerød og blodig – kort sagt: For meg var det selve «livet», og
dermed – knapt ute av barndommens uskyld – bestemte jeg meg for å leve livet mitt gjennomsyret av blues.

Sangene du hører på dette albumet, var blant de aller første jeg lærte meg. Selvfølgelig spilte jeg noen låter av George Harrison og David Bowie, men blues var alltid hovedfokuset
mitt. I 2013 ga jeg ut albumet «Aftonblues», med akustisk blues fra tiden før andre verdenskrig. Det nye albumet er i stor grad basert på musikk jeg lærte meg gjennom plater
med artister som Junior Wells, Otis Rush og Buddy Guy. I tenårene fikk fikk jeg anledning til å spille sammen med alle tre. Da de besøkte Skandinavia ved ulike anledninger på
slutten av 70tallet. Alle tre inviterte meg til Chicago da jeg var 18 år – det var mine studietid innen musikk!