Ronja

Ronja, mi Ronja å' finns du hen nå som høsten tar bolig i livet. Den stien som var vår føles merkelig sår og dansen vi trådte noen andre trår.

Ronja, mi Ronja som tida har flydd. Som en tosk går je rundt her og drømmer. Du vart aldri mi, du kunne aldri det bli. For tona som sang for oss fann en annen sti.

Ronja, mi Ronja gjør minner deg het. Går det tanker tel han som du sleppte? Ell' er alt det som var kun ett dust fotefar som ligg stillt under måså og gjømmer på svar.

Ronja, mi Ronja som tida har flydd...

Og slik som sammar'n gir tapt kviler sinnet mitt og'. Je får ro nå som livet har farver. Slik at je i min høst finn forunderlig trøst i drømmen og tona som var og kom der først.

Ronja, mi Ronja å' finns du hen nå...