Ved vuggen

Freden som du sover i, får allting til å lytte. Jeg stanser ved din vugge og blir stille imeg selv. Det lille åndedraget i en verden ridd av stormer, har bygget seg en kirke her i rommet denne kveld.

Tanken kneler for et alter vevd av dine drømmer. Din Gud har satt meg stevne nå i kveld på dette sted. Du sover, men i pustet kan jeg høre en som taler om det å bli som barn igjen og møte alt med fred.

Styrken til å leve dirrer mellom disse vegger, og gamle glemte løfter blir gitt viljens gnist på ny. Jeg stryker deg på kinnet. Det er sent, og jeg skal sove. Jeg følger deg i drømmen bakom hav og over sky.