Sølvskje i kjeften

Alt går nesten på skinner Og sola går sjeldent ned Jeg heller i meg dagen i et lystig lag Det er slik jeg holder huet over vannet

Det føles som jeg har venner overalt De dukker opp når jeg trenger dem Og når jeg blir te et ess i spar Blir ho jeg har i sikte med meg hjem

Ref Blei aldri fryst ut Da jeg var liten Blei aldri håna Da jeg ble stor Blei aldri forlatt Da jeg lå aleine Født med sølvskje i kjeften

Av og te som kom det mørke skyer Og jeg prøvde å fange dem i en håv En fotball blei mi pute Og ei løkke blei mi seng Og jeg drømte om nabojenta da jeg sov

Jeg fikk aldri det huset Som jeg bygde inne i huet mitt Men rundt meg er det en borg av kjærlighet Fra de jeg tar for gitt

Ref Blei aldri fryst ut Da jeg var liten Blei aldri håna Da jeg ble stor Blei aldri forlatt Da jeg lå aleine Født med sølvskje i kjeften

Ref Blei aldri fryst ut Da jeg var liten Blei aldri håna Da jeg ble stor Blei aldri forlatt Da jeg lå aleine Født med sølvskje i kjeften