Sass vandriar

"Sass Vandriar" er en musikalsk reise fra et levd taterliv i ord og toner. En rørende musikalsk reise inn i dypet av taterkulturen. "Sass Vandriar" bevarer og fremmer tetermusikkens språk og kultur.

De siste par årene har Lasse Johansen  jobbet med å sette sammen et helt album på ren romani, en krevende jobb da romani ikke har noen gramatikk – men nå kan han med stolthet si at han har klart det. 10 låter er ferdig produsert og klare for utgivelse .De påfølgende konsert ene vil bli ispedd genuine fortellinger fra Lasses lange liv og reise som tatergutt.

De første tatere ble registrert i Norge 1512.
Her en kort innføring i taternes historie, og hvorfor jeg brenner for å synliggjøre dette på en human og troverdig måte.
I generasjoner har vi, taterne vært jaktet på og forfulgt av sentrale personer innen kirke, barnevern, lensmenn og de forskjellige regjeringer i mange, mange år. Vi skulle renses for vår egen identitet, både språklig og musikalsk, og ikke minst eksotisk dans. Vi var uten fast bopel, og vi ble sett på som farlige mennesker uten hemninger av noe slag. Vi kom under løsgjengerlovens paragraf 7, og ble på en måte fritt vilt. Alle med litt myndighet kunne jage oss ut av bygdene der vi slo oss ned. Ett eksempel: I 1921 i en herredsrett i Nord- Odal kommune var saken oppe, om det var lov til å skyte taterne, det ble heldigvis for oss til at de skulle stemme over dette og 13 stk stemte nei og 9 stk stemte ja, vi kunne skytes. Dette er dokumentert og står i en forskningsrapport fra forsker Bjørn Vinden.
Jeg har i mange år følt at noe positivt ville skje for oss tatere. Som vokalist i Ole Ivars i 17 år, ble jeg mer og mer håpefull for nettopp dette. Etter hvert så folk opp til meg og ville bli kjent med meg, selv om jeg var tater. Jeg fikk så mye kommentarer som for eksempel, Lasse, du skal være stolt av ditt opphav, og vi er glad i deg og vi støtter deg og vi er stolte av å få være din venn, du synger så fint og videre…... Jeg husker godt hvordan følelsene i meg varmet, og det kom nok en del tårer også, men det ga meg inspirasjon og enorm selvtillit til å stå fram som tater, og på den måten kunne hjelpe andre av mitt folk til å holde på sin identitet, men det er fortsatt mange der ute som sliter, og jeg har mange sterke telefonsamtaler den dag i dag, så jeg er til for disse også. Nok en gang tenker jeg på sitatet: Hjertets nøkkel er sang og musikk, for meg er det i tillegg, mental hygiene.
Og så skjer det noe stort.
Den norske Regjering og storting tok endelig tak i dette mørke kapittelet i Norsk historie, og takk for det. Vi fikk til slutt status som nasjonal minoritet. Dette ble en gavepakke til vårt folk, og spesielt for meg følte jeg. For noen år før dette var jeg den første av taterslekt til å samle gamle kjente og kjære taterviser, og få dette lydfestet på LP plater, som var vanlig den gang. Det ble 2 stk LP’r, den første kom i 1978, utgitt hos Arne Bendiksen, og det ble LP nr 2 også, som kom i 1979/80. Noen år senere spilte jeg inn min første tatervisealbum, med støtte fra Norsk kulturråd.

Så en dag ble jeg kontaktet av ledelsen på Glomdalsmuseet i Elverum, om jeg ville begynne der som prosjektmedarbeider i oppbygging av Taternes kultur og historie, først ble jeg stum og fikk klump i halsen, men så klarte jeg å svare JA.
Den norske regjering hadde bevilget over 50 millioner kroner til dette prosjektet som jeg fikk være med på. Glomdalsmuseet og jeg skulle etablere en egen avdeling for taternes kultur og historie gjennom 500 år. Endelig, det var nok dette jeg hadde følt i lang tid. Jeg jobbet på museet i 10 år og hadde hovedansvaret for oppbygging av, i tillegg til innsamling og kvalitetssikring av kulturgjenstander til utstillingen Latjo Drom.

Medvirkende:

- Lasse Johansen, sang og gitar
- Åge Skaaren, bass
- Johnny Enger, piano
- Bjørn Elvestad, gitarer
- Anders Lauten, trommer
- Tove Kanten, torader og trekkspill